Ibsen on screen

    Drama in the Narrow Room. Teichoscopy as a Constitutional Difficulty in the Ibsen Film  

Et dockhem  

Svensk TV 1970

Per Sjöstrand, regi och bearbetning

Solveig Ternström som Nora

Olof Bergström som Torvald Helmer

 En god del endringer. Åpningsscenen i banken; de ansatte samlet. Den nylig ansatte banksjefen, Torvald Helmer, holder tale. Også ved en god del andre anledninger er scenen andre steder enn Helmers dagligstue. Nora sitter på et konditori og spiser kaker, etter at hun har lovet sin mann at hun ikke skal gå på konditori. Hun får øye på Kristine Linde utenfor vinduet, og vinker henne inn; dialogen mellom de to finner sted her. Vi får et glimt fra hjemmet, hvor Krogstad ringer på, men får vite av piken at Nora er gått i banken med sin mann, og siden skal hun handle. Nora bestiller også portvin til seg og Kristine. Krogstad kommer til syne utenfor vinduet, og ser de to. De taler om ham. Dr. Rank kommer også til konditoriet, og slår seg ned ved samme bord. Noe senere går de to kvinnene til Aktiebanken, for å skaffe Kristine en stilling.  

I neste scene er Nora og Kristine hjemme hos Nora, sammen med hennes barn. Etter at Kristine er gått, kommer gjemmeleken, som blir avbrudt av Krogstads entré.  

Etter en samtale med Torvald går Nora inn på barnas soverom og ser på de sovende barna. Hun gjentar det han har sagt om at barna forgiftes av løgn og forstillelse.  

Neste dag kommer fru Linde, og de to pynter juletreet mens de samtaler. Kristine forstår at det har hendt noe. Dr. Rank omtales som Gustav.  

En kort samtale julaften mellom dr. Rank og Torvald, om doktorens helsetilstand, mens Nora og fru Linde legger barna.  

Etter at Torvald har sendt Krogstads oppsigelse, er Nora på kjøkkenet, hvor hun mister en tallerken, som knuses.  

Fru Linde går til Krogstad. Nora øver i mellomtiden på tarantellaen. Fru Linde spør Krogstads sønner om han er hjemme, men han er ikke til stede.  

Fru Linde kommer igjen senere til Krogstad. Under samtalen kommer en av sønnene inn; hun er vennlig mot ham. Krogstad og fru Linde taler ut; de trenger hverandre.  

Kostymeballet blir det ikke noe av; oppgjøret skjer dagen før. Slutten består av at Torvald står lenge lamslått etter at Nora er gått. Så går han inn i stuen og bort til vinduet, åpner det og roper ut to ganger Nora!

A Doll’s House  

Engelsk film, 1973

Patric Garland, regi

Christopher Hampton, screenplay

Claire Bloom som Nora

Anthony Hopkins som Torvald Helmer

Denholm Elliott som Krogstad.  

Scenografien er nokså åpen; flere scener er lagt utendørs og på konditori. Åpner med Nora på vei hjem; hest og slede i vinterlandskap. Deretter Nora inn i leiligheten, og inn på Torvalds kontor. Juletreet er ferdig pyntet i stuen. Dialogen virker meget tekstnær.  

Krogstad kommer på besøk før fru Linde. Krogstad stikker hodet inn etter at han har besøkt Torvald, men han trekker seg straks tilbaker. Fru Linde får anledning til å si at hun har kjent ham tidligere. Noen av scenene er ute på byen, utenfor et konditori. Torvald Helmer, dr. Rank og fru Linde passerer forbi vinduet, mens Krogstad sitter innenfor, og han ser dem. Deretter en scene på kjøkkenet hos Helmer med Anne Marie. med barna og matlaging. Så Noras lek med barna, avbrudt av Krogstads entré.  

Nora tenner juletrelysene mens Torvald snakker om Krogstads forbrytelse. Scenen slutter ved at barna kommer inn. Akt 1 er over.  

En kort scene hjemme hos Krogstad, hvor to sønner sitter og spiser. Krogstad mottar oppsigelsen.  

Neste scene viser dr. Rank på besøk hos Nora. Han snakker om sin sykdom. Det er litt overraskende at doktor Rank spilles av en mann som er litt oppe i årene.

Idet Rank tilstår Nora sin kjærlighet, kysser han henne på kinnet.  

Nora går ut for å treffe Krogstad hjemme hos ham. Det er snøvær. De taler om hva hun vil gjøre, om å mangle mot, etc.

Deretter direkte klippet over til samtalen mellom fru Linde og Nora. Fru Linde vil nå gå til Krogstad. Brevet er kommet i brevkassen.

Mens Nora, dr. Rank og Torvald spiller tarantella, får vi et glimt av fru Linde i snøværet; hun prøver å treffe Krogstad, men han er ute.

Deretter har vi karnevalselskapet ovenpå, med tarantella dans og suksess for Nora.

Samtidig kommer fru Linde på besøk hos Krogstad, og vi får samtalen mellom dem, med tilbakeblikk etc.

Imens et glimt fra karnevalselskapet, Nora og Torvald danser, og litt av den dialogen som i teksten er lagt til deres leilighet etter  selskapet.

Igjen er vi tilbake til Krogstads hjem, med videre samtale mellom fru Linde og ham.

Så Torvald og Nora ned trappen og inn i leiligheten.

Deretter igjen de to hjemme hos Krogstad. Krogstad vil nå tilbakekalle brevet, men fru Linde er uenig.

Så igjen Torvald og Nora i leiligheten, han vil ha henne, hun er motvillig. Det banker – dr. Rank avlegger visitt.

Krogstad går ut i snøværet, for å levere et nytt brev.

Deretter sigar-scenen: And thanks for the light (talt med ettertrykk). Nora er inne i barneværelset mens Torvald åpner brev. Hun vil stikke av, men han griper henne og raser mot henne, fiker til henne, reagerer svært sterkt: You stupid woman!  

"The miracle" ser ut til å være strøket, bortsett fra i sluttscenen, der kommer det. Etter at Nora er gått, sier Torvald "The most wonderful miracle" – deretter hører vi en sterk lyd som indikerer at hoveddøren slår igjen nede.  

Det mest originale i denne innspillingen er kryssklippingen mellom fru Linde og Krogstad, for det meste i hans hjem, og Nora og Torvald i tarantella-selskapet og etterpå i deres egen leilighet. Karakteristisk er også den utstrakte bruken av eksteriørscener – fra åpningsscenen med hest og slede. En annen ting er at barna opptrer i flere scener enn det er vanlig. Snøværet er også et markert innslag som kommer igjen flere ganger. Hos Krogstad (ved gatedøren eller inne) er det i alt sju scener. Dette er et grep som gir god oversikt over handlingen med de parallelle forløpene med Krogstad – fru Linde og Helmer – Nora. Et par som finner hverandre kontra et par som skiller lag. Den utstrakte bruken av eksteriørscener fører til en oppløsning av klaustrofobi-effekten. Dukkehjemmet blir mindre klart profilert.

 A Doll’s House

 Engelsk-fransk film, 1973

 Joseph Losey, regi

Jane Fonda som Nora  

Her er lagt inn en del eksteriørscener (Røros, vinterby), og det er plusset på med noen ekstra personer.    

Nora Helmer  

Fjernsynsproduksjon, Süddeutscher Rundfunk 1973  

Rainer Werner Fassbinder, regi

Friedhelm Boehm, scenografi

Margit Carstensen som Nora

Joachim Hansen som Torvald Helmer

 Scenen er konsekvent interiør; påfallende bruk av glassvegger mellom værelsene, med dekorative motiver sandblåst på glasset, bl.a. en fugl, og stiliserte ranker. Mye av dialogen blir gitt med kamera gjennom glassvegger med dekorasjoner, også en god del med bruk av speil. Siden veggene i leiligheten er gjennomsiktige, ser vi f.eks. Torvald inne på sitt kontor, mens personene på scenen ikke kan se gjennom veggene.  

En del av billedspråket er strøket, f.eks. "lerkefugl", "ekorn" o.l., også "det vidunderlige". Scenen med barna som leker gjemmelek med sin mor, er strøket; barna kommer ikke inn på scenen i det hele tatt. Nora sitter og spiller piano (eller spinett?) når Krogstad kommer. Torvald Helmer har fått en del av sine mer usympatiske trekk fjernet, f.eks. hans replikker om hvor sterkt han misliker at Krogstad er dus med ham i banken og spiller på deres gamle bekjentskap, og om avstanden han vil ha til alle sine underordnede. Strøket er også Tarantella-øvelsen, samtalen mellom Krogstad og fru Linde, dr. Ranks siste visitt, hvor han får ild til sigaren. På slutten er det også kuttet noen få ord:  "...så wandeln, dass..." (Noras replikk "At samliv mellem os to kunde bli’e et ægteskab. Farvel" er altså strøket).

Personene er alle ulastelig antrukket. Stilfulle kjoler, dresser o.a. Særlig er dette påfallende med Kristine, men også med Nora. Nora er nokså stiv; lite impulsiv og sprudlende.  

Spillestilen har et karakteristisk trekk i det at personene synes å være svært reserverte overfor hverandre, de taler med til dels bortvendte ansikter til hverandre, f. eks. i scenen hvor Nora bønnfaller Torvald om å hjelpe Krogstad; hun er bortvendt og hun går en del gjennom værelsene med Torvald etter seg (men når de taler om hennes far, og Torvald hevder at han ikke var uangripelig, går hun tett inntil ham). Nora og Krogstad ser heller ikke mye på hverandre i de første scenene (men i scenen hvor Krogstad kommer opp baktrappen og har med seg brevet, blir de to stående påfallende tett sammen mens de samtaler, og etter en nokså lang samtale, møtes de i et kyss!), videre kan vi nevne at mens dr. Rank taler til Nora om sin tilstand og om Helmer som ikke må komme i hans sykeværelse, sitter Nora ved pianoet (eller spinettet?) og spiller.  

Det er altså meget store forandringer i denne versjonen. Nora og Torvald er mer likeverdige enn i originalen.

 A Doll’s House

TV-produksjon, BBC 1991

David Thacker, regi

Juliette Stevenson som Nora

Trevor Eve som Torvald Helmer  

Denne versjonen ligger nokså tett opp til originalens tekst. "The most wondeful thing of all". Kanskje pyntes det litt på dialogen når Torvald f.eks. i sluttscenen sier at han vil gi duen ly, så hauken ikke skal kunne skade henne.

Ein Volksfeind

Film, ca. 1937 (?)

Nazi-tolkning. Byens rike menn, som er motstandere av å følge doktorens tilrådinger med hensyn til rensing av badevannet, framstilles som jødiske kapitalister; de røyker sigar, og scenen er full av røyk.  

Ellers er en del eksteriørscener tatt med. Kaptein Horster er ute på sjøen med sitt skip, og han kommenterer Petra Stockmann, som han tydeligvis har et godt øye til.  

En Folkefjende  

Danmarks Radio, TV-afdelingen 1983

Preben Harris, regi

Sture Pyk, scenografi

Dr. Stockmann: Erik Paaske

Byfogd Stockmann: Gyrd Løfquist  

Scenografien er meget lojal mot teksten. Bare interiørscener, inkl fjerde akt medv folkemøtet. Få endringer i dialogen. Boktrykker Aslaksens gjentatte uttrykk "de lokale forhold" er sterkt redusert. Dr. Stockmanns frodige billedspråk om de ulike hunderasene (i talen på folkemøtet) er fjernet.

Spillet er utmerket. En TV-versjon som ligger nær opp til teksten.  

 Ganashatru  (En folkefiende)  

Film , India 1989

Satyajit Ray, regi  

Denne filmversjonen har lokalisert handlingen til et indisk miljø, og det er gjort store endringer. Bl.a. er det ikke tale om forgiftet badevann, men om innviet, hellig vann i et hinduistisk tempel, som de troende skal drikke. At dette skulle være farlig å drikke, skaper sterke reaksjoner. Slutten av filmen viser en plutselig helomvending i opinionen; doktoren blir tiljublet som helt (kaptein Horster og én til kommer inn til familien Stockmann og forteller om stemningsomslaget, og vi hører jubelen fra gaten utenfor). Å la doktoren stå igjen som isolert, ville av et indisk publikum ikke bli forstått som noe annet enn både et politisk og et moralsk nederlag; derfor er denne endringen nødvendig.  

Vildanden  

Norsk film, 1963

Tancred Ibsen, regi.

 Nokså nær til originalen, men vi får close-ups av anda inne på loftet.  

Die Wildente

Tysk-østeriksk film, 1976

Hans Werner Geissendörfer, regi

Bruno Ganz som Gregers Werle

Bruker et par eksteriørscener, f.eks. Gregers’ ankomst med hest og vogn.  

Rosmersholm  

NRK/Fjernsynsteatret 1975 (?)

Per Bronken, regi  

Vi får enkelte eksteriørscener, bl. a. bilder av sokning med lange staker i elven like nedenfor Møllefossen (det er vel åpningsscenen?) og vi får se (gjennom vinduet) de to som går ut på kloppen, omfavner hverandre, før de lar seg falle ut av bildet. En del andre innslag er med uten å ha dekning i originalen; f.eks. har et maleri av Beate (Odd Nerdrum) fått en framtredende plass.    

Rosmersholm  

Svensk TV1 1984

Jonas Cornell, regi

John Virke, scenografi  

Scenen er utelukkende interiør, med fordeling av scener som i teksten, men inntrykket av dagligstuen er ikke i samsvar med Ibsens beskrivelse. Det er et ganske lyst (og stort) værelseVi ser ingen kakkelovn, ingen (?) oppsats med blomster og planter, men vi ser sofa og lenestoler ved et lite bord. Ingen portretter av uniformerte embetsmenn, prester, offiserer etc. på veggene; dermot store vinduer på bakveggen; utsikten helt ubestemmelig. Glassdør som brukes til den siste exit.

       Det hvite sjalet er til stede i enkelte scener, men dempet. I åpningsscenen skal Rebekka hekle på det, det er (?) ikke markert. En del elementer i dialogen er fjernet, bl.a. begrepet "adelsmennesker", nevnt tre ganger. Den hvite hesten (eller: de hvite hestene) blir nevnt noen ganger, men i sluttscenen er Madam Helseths utrop "Jøsses da! Det hvide der!" strøket. Ellers er dialogen stort sett uendret, såvidt jeg kan se.  

Fruen fra havet  

Norsk film, 197..?

Per Bronken, regi (?)  

Hedda Gabler  

Svensk TV1

Margareta Garpe, regi

Lena Endre som Hedda

Scenografien er en god del myket opp; hagen er tatt med, både i begynnelsen og i slutten. I åpningsscenen får vi se Hedda som skyter med pistol på et eple i hagen . I sluttscenen går hun ut i hagen , iført ridestøvler, og skyter et par skudd på epler, før hun skyter seg selv. Eplene er altså lagt til. I scenen med Jørgen Tesman gnir og polerer tante Julle på epler. Også ridestøvlene er lagt til. I scenen før Hedda brenner manuskriptet, åpner hun en kiste hvor ridestøvlene ligger, og hun får et slags kvalmeanfall.  

Portrettet av general Gabler er ikke med i TV-versjonen.

En del uttrykk og elementer er tatt bort fra dialogen. Replikken om at Ejlert Løvborg vil komme tilbake fra ungkarsgildet hos assessor Brack "med vinløv i håret" er strøket. Heddas ord om at Ejlert må gjøre det (skyte seg) i skjønnhet, er strøket. Tesmans gjentatte uttrykk "Tenk det, Hedda!" er strøket. Replikkene helt til slutt, etter at Hedda har skutt seg, bl.a. Bracks ord om at "sligt noget gør man da ikke!", er strøket.  

En del gester er lagt til, foruten epleskytingen og eplepoleringen. Heftig favntak mellom Hedda og Thea i første akt, og senere mellom Hedda og Ejlert Løvborg heftig favntak og kyssing, før han får pistolen og går. Ved en anledning, etter at tante Julle har fortalt om Rinas død, stryker Berta Hedda over kinnet. I den avsluttende samtalen med Brack heter det i teksten at "Hedda går hen til ovnen og sætter sig på en af taburetterne. Brack står over hende, støttet til lænestolen" (389). Senere, da Hedda spør om pistolens eier kan bli oppsporet av politiet, står det om Brack at han "bøjer sig ned over hende og hvisker"... Nej, Hedda Gabler, – ikke så længe jeg tier. I TV-versjonen ser vi at Hedda sitter, mens Brack står bak henne, og på det mest intense i samtalen holder han sine hender fast over hennes skuldre. Det er altså langt mer kroppslig kontakt i denne versjonen enn det er forutsatt i teksten. Til gjengjeld er det en generell effekt i denne versjonen – bl.a. på grunn av bruken av hagen – at stykkets innestengthet er tonet ned.  

Hedda   

Engelsk film, 1975

Trevor Nunn, regi

Glenda Jackson som Hedda; ellers bl.a. Timothy West (som Brack ?) og Peter Eyre (som Jørgen Tesman ?)  

Scenografien er nokså oppløst i forhold til tekstens anvisninger. Inntrykket av stuen og rommet bak forhenget er nokså utydelig. Her er flere eksteriørscener, især i første del av filmen, bl.a. i åpningsscenen, hvor de nygiftes hjemkomst med skip er filmet, og passasjerene som strømmer ned fra landgangen, og ellers ved personers ankomst til villaen. Dette gjør at skillet inne-ute blir nesten totalt opphevet.Enkelte elementer i dialogen er strøket, bl.a. Jørgen Tesmans faste talemåte "Tenk det, Hedda". Tesman er vel gjort noe mindre komisk enn han kan forekomme i teksten. Ellers er slutten nokså lik skuespillets tekst. Hedda skyter seg bak forhenget, men vi ser ikke generalens portrett så klart som vi kanskje skulle.  

Bygmester Solness

NRK Fjernsynsteatret, 2. visning 16. 11. 97

              Halvard Solness:    Kjell Stormoen

              Hilde Wangel:  Minken Fosheim

              Aline Wangel:   Rut Tellefsen

              Doktor Herdal  Joachim Calmeyer

              Kaja Fosli:         Tone Danielsen

              Knut Brovik:     Bjarne Andersen

              Ragnar Brovik: Bjørn Skagestad  

       Tilrettelegging for fjernsyn og regi:       Terje Mærli  

Forandringene i oppsetningen er relativt store. Åpningen gir nattlige bilder av et brennende hus i snøen, menn som løper med bøtter, Aline som i nattserken blir båret eller buksert ut av huset; til dels hysterisk. Deretter panorering i et ubestemmelig interiør med alvorlige menn og kvinner, så en kiste som blir båret ut, også i snø, og et likfølge som settes i gang, bak en staselig likvogn, trukket av én hest (?). Hvem er død? Det kan ikke være de to tvillingene; det er én voksen kiste. Kan det være byggmesterens begravelse? Ingen forklaring blir gitt. Deretter starter dialogen med Brovik-familien og Kaja. Solness kysser Kaja lidenskapelig.  

En del strykninger, især på detaljplanet – ikke spesielt påfallende (replikker kortes inn, flere ting utelates). Lange pauser her og der. En lengre strykning er påfallende: samtalen mellom Solness og Herdal, hvor Solness forteller den "forunderlige" historien. Ellers er mye av dialogen flyttet til et annet sted enn der det står i Ibsens tekst. Flere innslag hvor personene (Solness og Aline; Solness og Hilde) er i helt lyse klær, og hvor scenen er sterkt opplyst. Skal dette signalisere drømmescener? Eller en fjern fortid? Dette har ingen åpenbar støtte i teksten.  

Det største avviket ellers er slutten, som er meget dempet. Nærbilde av Hilde. De andres replikker, Ragnars, fru Alines, doktor Herdals, er nesten helt fjernet. Det Hilde sier er meget lavmælt. Hun opptrer ikke uansvarlig skrikende. Og resultatet er muligens at vi ikke får bekreftet at byggmesteren faller ned og blir drept.

       Det er vanskelig å se noen markant tolkning av stykket.  

Baumeister Solness

Neuen Schaubühne, München

Rolf Henniger, regi

Peter Passetti som Halvard Solness

Susanne Barth som Hilde Wangel

Interiørscene i de første aktene; på verandaen i siste akt. Ganske lojal mot tekstens foreskrevne scenografi.  

Enkelte kutt i dialogen; bl.a. er dialogen om rovfugl og skogfugl fjernet. Fjernsynsversjonen er tydelig preget av at det er en teaterforestilling som er tatt opp – riktignok med mange kameravinkler, close-ups etc. inne i huset, mer stabilt kamera i verandascenen. Typisk teichoskopi i avslutningsscenen. Kamera veksler mellom to grupper: Aline/dr. Herdal og Hilde/Ragnar Brovik. Personene ser ufravendt mot et punkt bak kamera, hvor tårnet er tenkt plassert. Slutten virker lite poengtert, litt ubestemt. En kan si at denne forestillingen ikke utnytter mediets muligheter, men det henger sammen med at det er en filmet teaterproduksjon. Den ligger relativt nær opp til tekstens anvisninger.  

John Gabriel Borkman  

NRK/Fjernsynsteatret

Per Bronken, regi

Knut Wigert som Borkman  

Handlingen er transformert opp til ca. 1920. En smule biltrafikk. Vi får en del eksteriørscener, bl.a. med herregården sett utenfra, med Borkman stående innenfor noen store vinduer.  

       Noen notater fra lesning:  

James Hurt har redigert samlingen Focus on Film and Theatre (Englewood Cliffs, 1974). Han har skrevet "Introduction: Film/Theatre/Film/Theatre/Film". Her kommer han inn på en historisk framstilling av forholdet mellom de to media, men han tar også opp mer teoretiske aspekter av forholdet.  

s. 8 noterer han en idé som er framme i tidlig film teori: "...that the film audience is a mass audience, while the theatre audience is an elite, minority audience", men hevder at dette "has nothing to do with the inherent properties of the two arts." Det kan vel så være, men det har betydning at filmen vender seg til et stort publikum, mens teatret vender seg til et dannet og til dels trenet, intellektuelt publikum. Teatret kan avstå fra de grove virkemidlene som filmen lettere griper til. Dette kan ha betydning når en teaterdikters verk skal tilrettelegges for et massepublikum.  

p. 10: One of the most liberating insights in the early development of film technique was that the film need not be bound to the theatre’s use of continuous and sequential time. (...)

(Filmen er f.eks. fleksibel når det gjelder framstilling av tid.)

This flexibility is generally represented as a strength of film, which of course it is, but the theatre’s ways of representing time are not therefore a weakness.  

p. 11: Film can treat space as flexibly and fluidly as it can treat time, moving freely back and forth over any spatial expanse. The sharpest contrast, however, is in the spatial relationship of the spectator to the action. In the theatre, the spectator ordinarily is fixed in one position, viewing the action from a constant position and point of view. In the film, the spectator, though he remains physically in his seat, is perceptually constantly changing his perspective, moving in upon the action, moving back from it, seeing it from the position of one of the characters, or even from a position impossible in real experience (...) Again, however, the fact that the film’s use of space is a great strength does not mean that the theatre’s use of it is a weakness.

       (I det følgende refererer Hurt til Stanley Kauffmann:) ...the cliché that a play benefits by being "opened up" spatially when it becomes a film betrays a fundamental lack of understanding of the way a good play builds vertically while a good film builds laterally. Stage space is invariably metaphorical, even when it is most "realistic," and one of the great strengths of drama is its power to charge a confined [p. 12 ] space with emotional meaning. "Opening up" a play is usually desirable, but it must be a part of a total rethinking of the way space is to be used in the new medium.